En helt vanlig jente..

Flott Historie =D .. 

Det var de siste dagene i Juni. Jeg satt i vinduskarmen og så utover Oslo. Klokken var nærmere 10 på kvelden. Jeg elsket solnedganger, ikke det at jeg var spesielt romantisk, men det var fargene. Rødt, gult og blått. De dro meg avsted til et minne, eller nærmere en drøm. Jeg kunne sitte lenge i vinduskarmen og drømme meg bort. Drømme meg bort til et annet land, et annet liv, men samtidig kunne jeg sitte der og drømme om min framtid. Mobilen ringte. Jeg skvatt. Jeg må begynne å ha den på lydløs, tenkte jeg. Det var Sanam. Sanam var barndomsvenninnen min. Vi hadde vært bestevenner siden vi var 5 år.
 - Assalamu-Aleykum, sa Sanam. Jeg kunne høre på stemmen at hun smilte. -Wa Aleykum Salam, svarte jeg. -Hva skjer? fortsatte jeg. - Sarah, tumhe yaad he Fatima ki behn ki shaadi?, Spurte Sanam. -Ja, nølte jeg. Jeg kunne høre Sanam le. -Kyun? Hva er det?, spurte jeg. Husker du Omar? Han høye karen?, spurte Sanam. Jeg kunne ikke huske noen Omar, og en "høy kar" er ikke akkurat den beste beskrivelsen tenkte jeg. -Nei! Kyun?, svarte jeg. Jeg ble litt mistenkelig. Jeg er ikke den vakreste jenta og jeg blir ikke lagt merke til av gutter. Bare for å muntre meg opp likte venninnene mine å tulle med meg om slike ting. Men jeg mislikte det sterkt. -Sanam, hvis du skal drive å kødde med meg igjen så legger jeg på. Orker ikke det her yaar, sa jeg surt. -Arre tension kyun le rehi ho? Det er ikke noe sånt noe, sa Sanam. Det var bare en kompis av Amir som jeg ville ha nummeret ditt og jeg ga han, fortsatte Sanam. -Ga han nr mitt? Uten å spørre meg? Sanam du spurte meg ikke engang. Nei! Jeg vil ikke at han skal ringe meg. Forresten hvem faen er Omar?, sa jeg og merket at jeg kokte. -Hør yaar. Du er 18 år og tro meg, om ikke så lenge så er du gift. Du vil ikke ha en mann fra Pakistan, det er bare et jævla slit. Så hvorfor ikke finne deg en selv? Omar er utrolig kjekk gutt, sa Sanam og prøvde å overtale meg. - Vel han kan ta kjekkheten sin og putte den langt... - Sarah!, avbrøt Sanam meg. -Herregud det er bare et nummer. Slapp av, hvis ikke du vil kan jeg be han ikke ringe deg, fortsatte hun. -Sanam, yaar jeg vil ikke være en av de jentene, sa jeg. -Hvem, hvilke jenter?, spurte Sanam. Jeg hørte hun knasket på ett eller annet. -Du vet, de som har rykte på seg for å være løse og oppføre seg horete, sa jeg bekymret. - Nei Sarah, vi er ikke slike jenter og vi kommer aldri til å bli det heller. Apni Izzat apne hathoon mein hoti. Pass på den og dermed er det ingenting å bekymre seg for, betrygget Sanam meg. Vi snakket ferdig og la på.

Det hadde gått en uke siden jeg pratet om Omar med Sanam. Jeg satt i verandaen min og nøt solen. Mamma mente at jeg ble "kali" av å sole meg. Jeg følte enkelte ganger at jeg var den eneste pakistaneren som likte sola. Alle de andre pakistanerene jeg kjente, avskydde å stå i solen, like mye som pesten. Jeg tenkte på når Maria fortalte at hun aldri ble solbrun, eller solbrent. Bare svidd. Jeg lo inni meg. Jeg derimot fikk en fin brunfarge om sommeren. Jeg likte det, det fikk meg til å føle meg litt fancy. Jeg tok en slurk av colaen og lente meg tilbake. Mobilen vibrerte. Jeg smilte, jeg husket å sette den på lydløs tenkte jeg. Dette nummeret kjente jeg ikke til. Ikke si at det er Omar, vær så snill, ikke si at det er han. -Hallo?, sa jeg. -Hei, fikk jeg som et svar. -Hvem er det jeg snakker med?, spurte jeg. -Det er Omar, svarte han. -Okai..... hei, sa jeg nølende. - Og jeg kjenner deg fra hvor?, spurte jeg, selv om jeg egentlig visste hva som foregikk. - Amir og Sanam ga meg nr ditt. De sa at jeg skulle ringe fordi du ville så gjerne snakke med meg men ikke turte det, sa Omar. -Hva mener du? sa jeg og følte meg lurt. -Ja de sa at du hadde sett meg på bryllupet til Mariam og Junaid. Og at du var veldig interessert i å snakke med meg, men også er du jo veldig sjenert. Forresten, det er Sarah jeg snakker med ikke sant?, sa Omar. -Jaja, det er Sarah. Herregud sa de det? De er så skrudde i huet, sa jeg litt irritert. Amir og Sanam var sammen. De hadde vært sammen en god stund. Amir hadde blitt en bror for meg. Det var ingen pinlige situasjoner, tull eller barnsligheter når det kom til han. Amir var stormforelsket i Sanam. Jeg hadde aldri sett noen være så forelsket. Det var ikke det at Amir gjorde noe spesielt eller viste det på en spesiell måte. Det var måten han stirret på Sanam, som fortalte alt. - Huh? Så du så meg ikke på bryllupet til Mariam og Junaid?, spurte Omar forvirret. - Nei jeg var ikke så opptatt av å stirre på den andre siden av salen, sa jeg og himlet med øynene. - Du tuller nå? Herlighet. Ikke det at jeg var noe spesielt gira på å ringe deg, men Amir maste, sa Omar, litt irritert i stemmen. -Nei kasam se, jeg har null peiling på dette, og forresten, jeg er ikke gira på å få noen telefoner fra deg heller, svarte jeg. - Greit, beklager forstyrrelsen. Hyggelig å prate meg deg, Allah Khafiz, sa Omar og la på før jeg rakk å svare. Jævla idiot tenkte jeg.  

Jeg hadde mest lyst til å ta tak i sandalene mine og storme ut. Men siden jeg visste bedre enn som så, så visste jeg at mamma ville blitt forbannet. Vi er jo ikke akkurat norske. Jeg smilte ved tanken; tenke å bare storme ut døra. Jeg listet meg bort til mamma, smilte og spurte om jeg kunne møte Sanam. Noe hun sa var greit, så lenge jeg ikke var borte altfor lenge, for da ville de andre pakistanske kvinnene i nabolaget snakke om meg. Jeg sa meg enig og gikk ut døra. Men smalt det igjen. Jeg kunne høre mamma rope, insaana aar!

Sanam bodde 10 minutter unna meg. Jeg ringte på og Sanam åpnet døren. - Faen du er så jævla sleip, sa jeg. Jeg måtte egentlig smile, for det var faktisk en ganske god plan å lure oss på denne måten. -Synd at han virker som en taper, fortsatte jeg. Sanam lo. - Så du fant ut, sa hun. - Ja men det hadde jeg jo gjort en eller annen gang uansett. Men Sanam, ab bas, kasam se, jeg er bare ikke interessert, sa jeg. -Kyun? Hvorfor er du så jævla spesiell?, sa Sanam og ga meg et spørrende blikk.Jeg visste at hun var sarkastisk. - Jeg er ikke spesiell, jeg er bare ikke interessert, svarte jeg.  Jeg tilbringte ettermiddagen og kvelden hos Sanam. Så lenge jeg ikke var ute på gatene, så skulle det sikkert være greit at jeg ble ute en stund.

Senere den kvelden ringte Omar igjen. Herregud tenkte jeg. Jeg tok opp. -Hallo?, sa jeg. -Sarah? Du det med istad, jeg beklager. Jeg fikk litt dårlig samvittighet for det jeg sa og så la jeg bare på. sa Omar. - Jaja, det går bra. Jeg bryr meg ikke uansett, sa jeg likegyldig. - Såpass, du virker tøff, sa han. - Oh jada, du skulle bare ha visst, svarte jeg. - Så hva driver du med?, spurte Omar. Jeg ble overrasket. Skulle han virkelig snu om på samtalen. Han var vel ikke interessert? - Ingenting, svarte jeg. - Så du verken studerer eller jobber? spurte han videre. - Ohh joda, skal starte på studier etter sommeren, sa jeg og følte meg dum for å ha mistforstått spørsmålet. - Hva med deg?, fortsatte jeg videre. - Tok en utdanning innenfor militæret. Men nå har jeg lyst til noe annet. Men for å være helt ærlig, utdanning er ikke min sterkeste side, sa Omar. - Du er nok langt oppi 20 årene, sa jeg og smilte litt. - Njaa.. jeg er 23, svarte han. - Ikke så gammel, men litt ja, fortsatte han og smilte litt. -Du Sarah? Vil du møtes? Spurte Omar.

Jeg ble satt ut. Virkelig? Møtes allerede? - Omar, jeg vet ikke hvem du er. Jeg kjenner deg knapt. Hvorfor vil du møtes? Jeg vet ikke engang hva du heter til etternavn, spurte jeg. Det ble stille. Han sa ingenting på en stund. - Du, hør her, du virker ålreit og hele pakka, men jeg tror ikke det er noe mer. Så jeg beklager virkelig, sa jeg med en rolig stemme. - Jeg liker stemmen din, sa Omar. - Takk, sa jeg og følte meg litt forvirret. - Så hva er grunnen til at du gjør deg til så mye?, spurte han. Han virket irritert.- Gjør meg til? Hva mener du med gjør meg til? Jeg er bare ikke interessert. Ikke alle jenter dør etter gutter, sa jeg. - Jeg skal ikke skryte av meg selv, men jeg har ikke mangel på jenter, sa han. Jeg smilte, for en tulling. - Er det derfor du ringer meg, sa jeg og lo for å gjøre meg til. - Nei, jeg fikk bare dårlig samvittighet og beklager for det, sa han. - Unnskyldningen din er godtatt, sa jeg. - Så hvis ikke det er noe annet å snakke om, så legger jeg på, fortsatte jeg. - Vent, ta så hør her, frøken. Hvorfor er du så ivrig på å legge på?, spurte Omar. - Så desperat som du er, virker det ikke som om du skulle ha så mange jenter etter deg, sa jeg og lo. - Du virker da litt spesiell, sa Omar og lo tilbake. Han så ikke ut til å være fornærmet. - Jeg må legge på Omar, sa jeg. - Kan jeg ringe deg imorgen?, spurte han. - Så klart, sa jeg raskt, uten å tenke meg om. Vi la på.

Det var natt, jeg lå i sengen. Fikk ikke sove i det hele tatt.. Tankene vandret til Omar. Nå som jeg tenkte meg om, han hadde en utrolig behagelig og fin stemme. Han virket behersket og rolig. Nei herregud, jeg måtte ikke bli en "sånn jente". Jeg hadde alltid vært redd for å bli en "sånn jente". En "sånn jente" i følge meg var karaktirisert som en jente, som manglet moral. Kunne omgåss fritt med gutter, tøye sine seksuelle grenser, gå med trange klær, sminke seg som om det var en fest hver dag , ikke eie selv-respekt eller selv-tillit og det viktigste av alt; ikke investere i seg selv.

Jeg begynte å tenke fint om Omar og jeg hadde ikke engang sett idioten. Skulle jeg møte han eller skulle jeg ikke møte han? Jeg ville jo ikke bli en av de guttegale jentene som ikke virker som om de har noe selv-respekt i det hele tatt. Hva om jeg forandret meg hvis jeg møtte han? Hva om jeg begynte å godta ting som ikke var OK? Hva om jeg... Nei, det holder. Jeg tenker for mye. Jeg håper han ringer meg imorgen, tenkte jeg.

Neste dag bestemte Maria og jeg, for å dra ned til byen. Shoppe litt, spise ute, rusle litt, rett og slett bare kose oss. Etter å ha handlet litt, satte vi oss ned i en park. Vi snakket og lo og koste oss. Etter en stund kommer det en bil, en BMW som parkerer noen meter unna. Det stiger to pakistanske gutter ut. Maria og jeg har egentlig aldri vært interessert i gutter. Vi glaner ikke på dem, vi snakker sjeldent om dem og vi prøvde ikke på liv og død å imponere dem. Det var ikke det at vi var så verdifulle eller så vakre, men vi var egentlig bare opptatt av oss selv. Vi brukte heller tid på oss enn noen andre. Det virker kanskje egoistisk, men det var oss. Begge to var høye og velbygde. Når jeg tenkte meg om, var han i svart veldig vakker. - Maria, se der, sa jeg. Maria snudde seg. Hun smilte. - Yaar aise larke, humari kismat mein nahi, sa hun og sukket. Jeg var klar over det. Vi pleide og le om hvordan vi skulle ende opp med en lav, tjukk, mørk og skallet mann fra Pakistan. Guttene kom bortover mot oss. Hjertet mitt begynte å banke raskere. Jeg følte meg faktisk veldig dum. Herregud hva er det som går av meg. Maria ser ned og later som hun leser bladet. - Maria, de kommer hitover, sa jeg. - Jeg vet det, oppfør deg normalt yaara, sa hun. Han smilte forsiktig mens hans snakket med kompisen sin. Jeg likte måten han smilte på, det var en gutte-aktig, rampete smil. Fin på håret var han også, han hadde store og elegante armer. De gikk RETT forbi oss uten å kaste et eneste blikk på oss. - Herregud, Maria du ser ut som du er faen meg 12 år, ikke rart i noen aldri stirrer på oss. Gutter føler seg pedofil av å bare se på deg, sa jeg surt. - Hysj hysj, se der, sa Maria med en hviskende stemme. Guttene stoppet opp. Foran dem kom en norsk kvinne, trippende bort til dem. Hun hadde langt blondt, krøllete hår, en hvit singlet og svart skjørt. Hun hadde i hvertfall 10 cm høye hæler og en Gucci veske. Solbrillene hadde hun satt over håret. De skrek Prada. Hun var pen, det skulle hun ha. Men hun hadde så mye sminke på, at det måtte en arkeologisk utgravning til for å finne huden hennes under alle de lagene med foundation. Begge guttene ga henne en klem og gikk tilbake til bilen sin og satte seg inn. Blondinen fulgte etter og satte seg inn sammen med dem.

Jeg vet ikke om noen leser dette her, eller har interesser for det. Så hvis det er noen som leser det så må dere for all del bare kommentere.

Veldig bra :) kom med mer :P

hohohoho du er super flink skriv mer 

oii du er super sjapp til å poste innlegg, me like : ehehe

Skal vi dra Omar? Hvem faen var hu der? Omar ser på henne. - Her ta bilnøklene og sett deg i bilen, sier han og gir henne nøklene. Hun går og setter jeg. Jeg blir sittende sjokkert og ser på han. Jeg får lyst til å spørre han om hvem det er. Men hvem er jeg som har rett til det? - Det er bare en beskjent av meg, sier han og smiler. Ja sikkert. Betalte du for implantatene hennes også eller? - Kom, så skal kjøre deg hjem, sier han. Jeg følte meg nedenfor, han omgås med så vakre kvinner, hvorfor i all verden skal han ha noe interesse for meg i det hele tatt? Jeg sa greit og satte meg ned i baksetet. Omar lo og tullet med babe'en som satt foran i passasjersetet. Hun tok mye på han. Likte hun han? Omar kjører meg noen meter unna huset mitt, slik at foreldrene minne ikke ser meg. Jeg går ut av bilen og sier hadet. -Vent litt Sarah, sier han og stiger ut av bilen. Han kommer bort til meg. Ser på meg og sier; - Det var koselig idag, du er en utrolig søt jente. Han gir meg en klem. For et øyeblikk, stoppet alt opp, det føltes som 100 år hadde passert. Jeg følte meg lykkelig akkurat i det øyeblikket. Jeg følte meg beskyttet og herregud så godt han luktet. Jeg ville ikke gi slipp på han. Han ser på. Vi sier farvel. Jeg rusler mot huset. Jeg var egentlig fortsatt satt ut av at Omar viste seg å være en så vakker mann, men det at hun jenta ikke kunne ta ansiktet vekk fra han, var nedtur. Han var nok glad for å bli kvitt meg, etter å ha sett hvordan jeg ser ut. Han ville nok aldri ringe meg igjen. Men det var nesten greit. Det virket for godt til å være sant.

Det var natt, jeg lå og vrengte meg i senga. Jeg tenkte på Omar. Om hvor koselig det faktisk hadde vært. Mobilen vibrerte, jeg skyndte meg og tok opp. Det var han. Det var Omar. Jeg fikk sommerfugler i magen. - Hallo, sier jeg. - Hei vesla, du sov ikke, sier han. - Nei jeg bare lå i senga, fikk ikke sove, svarte jeg. Herregud hvorfor ringte han meg? Var han interessert? Likte han meg? - Samma, fikk ikke sove, så jeg tenkte å ringe deg, sier han. - Omar? Hvem var hun jenta?, spør jeg. - Hvilken jente? Hun som satt med oss i bilen? spør han. - Ja, hun var utrolig pen, sier jeg. Omar ler. - Synes du hun er pen, sier han og ler. - Ja liker du henne?, spør jeg. - Sarah, hør her, hu jenta er ikke det du tror hun er. Ja Ok hun er pen, men hun er ei eskorte. Vi har en kompis som sitter bura inn og hun h*ra der har ekteskapelig besøk med han. I tillegg har kjerringa 3 barn. Hun er ikke annet enn en p*ledokke. Jeg har absolutt ingen interesse i henne. Hun er pen, fordi det er det eneste hun har å gå på. Kroppen hennes er alt hun har, så derfor går hun kledd slik. Og uten sminke, kjære deg, til og med en hund er vakrere. Jeg er ikke dum Sarah. Jeg er ikke så overfladisk eller gærn etter jenter, sier han. Jeg ble stille, jeg sa ingenting på en stund. - Hør, jeg vil møte deg imorgen, kan du få til det? fortsetter Omar videre. Jeg er jo ikke pen i det hele tatt, hvorfor i helvete vil han møte meg? Han kan finne seg den mest vakreste, høfligste, snilleste, mest utdanna pakistanske kvinnen i Norge og han vil møte meg imorgen???

Veldig bra skrevet..! Kom med mer :)

Utmerket .. !! ..